©2023 by Brandt & Matthewson. Proudly created with Wix.com

Begrepsbruk i barnefordelingssaker

 

For den som er part i en barnefordelingssak er det svært nyttig og viktig å sette seg grundig inn i de begrep som i hovedsak avspeiler de rettigheter (og plikter) man har etter barneloven.

 

De mest elementære begrepene er foreldreansvar, fast bosted, delt bosted, delt omsorg og samvær.

 

Det er ikke uvanlig å høre profesjonelle aktører som arbeider med barnefordelingsspørsmål, uttale at det ofte rotes med begrepsbruken i barneloven. I kontakt med profesjonelle aktører vil slike sammenblandinger av begreper som oftest oppklares før enn disse misforståelsene får noen konsekvenser for de involverte parter. Derimot har det etter min erfaring, dessverre ofte skjedd at foreldre har inngått private avtaler vedrørende barnefordeling som de ikke har forstått konsekvensene av, fordi de ikke har klart å skille mellom de ulike begrepene i barnelovgivningen, eller forstått rekkevidden/den juridiske betydningen av disse.

 

Jeg vil her presentere en oversikt som gjør det lettere å forstå hvilke rettigheter og plikter som utløses av å ha foreldreansvar, fast bosted, delt bosted, og samværsrett. Delt omsorg behandles utenom denne listen. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Foreldreansvar

 

Foreldreansvar innebærer at man har plikt til å gi ”omsut og omtanke” til sitt barn, og at man har rett og plikt til å ta avgjørelser på vegne av barnet innenfor visse rammer.  

 

Foreldreansvar utløser også andre rettigheter, som rett til opplysninger fra det offentlige vedrørende barnet. Foreldreansvar gir dessuten partsrettighet i barnevernssaker.

 

Ektefeller får automatisk felles foreldreansvar ved fødsel av felles barn. For samboende foreldre med barn født før 01.01.2006, har felles foreldreansvar vært betinget av en avtale mellom foreldrene. Samboende foreldre med felles folkeregistrert adresse, har etter 01.01.2006 automatisk fått felles foreldreansvar. Mor får automatisk foreldreansvaret alene dersom hun ikke er registrert samboer med far. Dersom samboende foreldrene har ulik folkeregistrert adresse ved fødsel, eller flytter sammen i etterkant av fødsel, må avtale om foreldreansvar sendes folkeregisteret for at foreldrene skal kunne ha felles foreldreansvar.

 

Avtaler om foreldreansvar må signeres av begge foreldre og meldes til folkeregisteret for å være gyldige.

 

Lovendring – foreldreansvar

 

Ved lovendring den 31. mars 2017 nr. 13 (ikrafttredelse 11.januar 2018) ble hovedregelen at foreldre har felles foreldreansvar også når de ikke bor sammen. I stedet for at far må fremsette krav om å ta del i foreldreansvaret, er det etter lovens ikrafttredelse mor som må gi melding til folkeregistreringsmyndighetene om at hun ønsker foreldreansvaret alene. Denne ordningen blir gjeldende for foreldre med barn født etter 11.januar 2018.

Fast bosted

 

Barnets faste bosted er hjemmet hvor barnet bor mesteparten av tiden, og hvor det har sin folkeregistrerte adresse. Det er en forutsetning for fast bosted at ”fast bosted-forelder” har foreldreansvaret, enten alene eller delt med samværsforelder. Når barnet har fast bosted hos en av foreldrene, omtales dette ofte som at vedkommende har ”den daglige omsorgen”.

Fast bosted utløser rettigheter til barnetrygd.

 

I forbindelse med saker om omsorgsovertakelse for fylkesnemnda, blir forelder med fast bosted automatisk part i saken. Det kan derimot by på enkelte utfordringer for samværsforelder å få partsstatus, særlig hvis ikke vedkommende har foreldreansvar.

 

Delt bosted, og sammenblanding av begrepene ”delt bosted og delt omsorg”

 

En av de vanligste misforståelsene/sammenblandingene av begreper i barneloven, er at man tror ”delt omsorg” er betydningslikt med ”delt bosted”. I noen tilfeller kan en sammenblanding av disse begrepene få uønskede konsekvenser for de impliserte parter. 

 

Delt bosted har en praktisk og en juridisk side. Den praktiske siden innebærer at man har tilnærmet lik omsorgsfordeling mellom foreldrene. Altså kan man ved delt bosted praktisere en omsorgsfordeling på 40/60. Den juridiske siden av delt bosted innebærer at man har avgjørelsesmyndighet. Delt bosted er altså et uttrykk for en rett og plikt til å ta visse avgjørelser på vegne av barnet, (se oversikten ovenfor, under fast/delt bosted). For øvrig utløser delt bosted også rett til utvidet barnetrygd som deles mellom hver av foreldrene.

 

Delt omsorg har kun en praktisk side som retter seg mot selve omsorgsfordelingen – enkelt sagt hvor stor del av tiden man har barnet hos seg. Altså, dersom man har 50% samvær, men uten at delt bosted er avtalt mellom partene, så er det kun forelder som deler barnets folkeregistrerte adresse, (fast bostedsforelder), som har avgjørelsesmyndighet.  

Det hender fra tid til annen at enkelte misforstår betydningen av delt omsorg, og feilaktig tror at avgjørelsesmyndigheten tilfaller begge foreldre fordi de har en avtale hvor f eks ”omsorgen deles 50/50 mellom partene”, (altså hvor det ikke tydelig fremkommer enighet om ”delt bosted”). Dersom avtalen også omfatter bestemmelse om hvor barnet skal ha sin adresse, så anser offentlige myndigheter barnet for å ha ”fast bosted” hos forelderen som har samme adresse som barnet.

 

I et slikt tilfelle kan det vise seg utfordrende å få en rettslig avgjørelse på delt bosted dersom den andre part ikke ønsker samarbeid på dette punkt. Dette fordi en rettsavgjørelse vedrørende barnefordeling ikke alene alene baseres på påstander om hva den ene parten mener ”man egentlig hadde avtalt” mellom foreldrene – rettsavgjørelsen må fattes på bakgrunn av hva som er ”best for barnet” i en "her og nå"-situasjon. Det er her viktig å merke seg at norsk rettspraksis i lengre tid har lagt vekt på forskning/holdningen om at delt bosted krever et særlig godt samarbeid mellom foreldrene for at delt bosted-ordningen skal kunne anses for å være til det beste for barnet. Det sier seg selv at det da blir vanskelig å få gjennomslag for krav om delt bosted når man først har kommet til en rettslig konflikt med medforelder. 

Situasjoner hvor barneavtalen delvis er utformet på grunnlag av misforståelser/sammenblanding av barnelovens begreper, kan ofte bli svært uheldige for den av foreldrene som på forulempet vis kommer svakest ut mht avgjørelsesmyndighet. Selve ”overraskelsesmomentet” – at man har hatt langt mindre rettigheter enn hva man trodde – og at man kan føle seg lurt – er ofte egnet til å øke konfliktnivået mellom partene, som igjen vanskeliggjør en hensiktsmessig prosess frem mot en god løsning til det beste for barnet.

 

 

Særlig om delt bosted og flytting

 

Utgangspunktet er at flytting/endring av barnets folkeregistrerte adresse krever begge foreldrenes samtykke når delt bosted er avtalt. 

 

Man kan ikke per i dag folkeregistrere barn på to adresser. Imidlertid arbeides det nå med modernisering av folkeregisteret, og etter planen skal barn kunne registreres med delt bosted/to adresser i 2019/2020.

 

Dagens situasjon fører dessverre til at delt bosted-forelder hvor barnet har sin folkeregistrerte adresse, i praksis har adgang til å flytte, gi barnet ny folkeregistrert adresse og melde inn barnet på ny skole uten den andre bostedsforelderens samtykke. Dette fordi barn har en lovfestet rett til å gå i barnehage og på skole i den kommunen de er bosatt.

 

Hvordan et slikt handlingsforløp mottas hos dommer i en eventuell rettssak, beror på sakens konkrete omstendigheter hvor hensynet til barnets beste får overordnet betydning. Det er ingen automatikk i at bostedsforelderen med barnets folkeregistrerte adresse må gi avkall på fast bosted selv om hun/han har flyttet mot den andre delt-bostedsforelderens vilje, og det er heller ingen adgang til å fysisk tvinge bostedforelder med barn til å flytte tilbake til opprinnelig bosted. Imidlertid er det sannsynlig at en delt bosted-forelder som protesterer på den andres flytting, vil stå sterkere enn en forelder med samværsrett i en slik situasjon.

 

Ved situasjoner hvor forelder overskrider sin bostedskompetanse og flytter med barnet uten medforelderens samtykke, er det viktig å reagere hurtig; det er da som oftest nødvendig å måtte ty til rettslige skritt hvor midlertidig avgjørelse må begjæres.