Samlivsbrudd i samboerforhold
Eiendeler og formue
Et samboerskap er to personer av samme eller motsatt kjønn som lever i ugift samliv. Hovedregelen er at to samboere rettslig sett betraktes som enslige. Utgangspunktet ved opphør av samboerskap er således at hver av partene beholder/tar med seg det den enkelte eier. Hver samboer beholder altså sine eiendeler og sin gjeld når de går fra hverandre.
Hovedregelen om at hver beholder sitt, har to unntak. Det kan for det første tilkjennes et beløp som vederlag hvis den ene samboeren har beriket den andre. For det andre kan det gis rett til å overta felles bolig og innbo til markedspris etter husstandsfellesskapsloven.
Sameie
For gjenstander som samboerne har anskaffet i felleskap gjelder sameigeloven. Det er selve eiendomsretten til gjenstanden som er delt, ikke bruksretten. Utgangspunktet er at ingen av samboerne har større rett til tingen enn den andre. Ved et samlivsbrudd vil ikke sameiet automatisk bli oppløst, men en sameier har som hovedregel alltid rett til å kreve sameiet oppløst uten å måtte ha noen grunn til det. Sameiet blir oppløst ved at den ene parten kjøper den andre ut eller ved at gjenstanden blir solgt, og salgssummen deles i samme forhold som man eier.
Vederlag for berikelse av samboeren
Hovedregelen om at samboerne beholder egne eiendeler og egen gjeld, fører ikke alltid til rimelige resultater. Der samboerne har hatt felles økonomi, kan det gjerne være slik at den ene parten har beriket den andre gjennom direkte og indirekte bidrag. Ved oppløsning av samboerforhold kan det således være grunnlag for å kreve vederlag basert på alminnelige berikelsesprinsipper.
For å ha krav på vederlag må to vilkår være oppfylt. For det første må den ene samboeren ha tilført den andre en økonomisk fordel. Denne økonomiske fordelen må videre “ikke være uvesentlig”. Den økonomiske fordelen kan enten bestå i at den berikede samboeren har fått økt sin kapital eller har fått en økonomisk fordel i form av en besparelse. For det andre må det være rimelig å tilkjenne vederlag.
Rett til å overta bolig og innbo
For samboere som har bodd sammen i minimum to år eller samboere som har eller venter barn sammen, reguleres forholdet til felles bolig av husstandsfellesskapsloven. Det fremgår av loven at “når sterke grunner taler for det”, så kan en samboer overta felles bolig. Dersom en part får rett til å overta felles bolig, skal den parten betale ut den annen etter markedspris.
Ved vurderingen vil hensyn til barnas behov være tungtveiende. Særlig vil det legges vekt på hvem av samboerne som skal ha barna boende hos seg etter samlivsbruddet.
Dersom det ikke foreligger “sterke grunner” for å overta bolig, kan det være tale om bruksrett til boligen hvis “særlige grunner” foreligger. Der en part får bruksrett til boligen, skal parten betale den annen vederlag for bruken.
For samboere som har bodd sammen i mindre enn to år, og som ikke har eller venter barn sammen, foreligger det ingen særlovgivning. Om det er tale om felles bolig, gjelder reglene om sameie.
Gjeld
Hovedregelen er at to samboere rettslig sett betraktes som enslige. Utgangspunktet ved opphør av samboerskap er således at hver av partene er ansvarlig for sin egen gjeld. Dersom det er knyttet gjeld til gjenstander partene eier sammen, deles gjelden i samme forhold som man eier. Unntak fra dette gjelder hvor partene har finansiert gjenstanden forskjellig. Hvor en part har finansiert sin eierandel med gjeld og den andre parten har finansiert sin eierandel med egen formue, vil førstnevnte være ansvarlig for gjelden alene. Begge partene kan derimot være solidarisk ansvarlig ovenfor kreditor, dette beror på avtalen som er inngått med banken.
Samboeravtale
Det foreligger ingen særskilt lov som regulerer formuesforholdet mellom samboere. Ved et samlivsbrudd vil dermed alle eiendelene deles etter hvem som eier dem. Samboere kan derimot fritt inngå avtaler om formuesforholdet. En slik avtale skaper klarhet og hindrer tvist og uenighet ved det økonomiske oppgjøret som følge av et samlivsbrudd.
Det kan hende at samboerne inngår avtaler med hverandre som de ikke helt tenkte konsekvensene av på inngåelsestidspunktet. Lempingsregelen i avtaleloven § 36 kan da være aktuel. En avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres dersom det “ville virke urimelig” å gjøre den gjeldende. Terskelen for lemping ligger derimot høyt. Det skal mye til for å få kjent en avtale ugyldig eller lempet.